Minidokumentar - analyse

Videojournalistikk eller en kort dokumentarfilm kan ofte være et godt alternativ til den journalistiske TV-dokumentaren. Det finnes ikke noen regler for hvordan en dokumentar eller en minidokumentar skal være. Se på Margareth Olins film “Kroppen min” (2002) som handler om filmskaperens forhold til sin egen kropp og hvordan hun opplever at samfunnet stiller forventninger til henne som kvinne.  Dette er personlig, sært, subjektivt og spennende. Mange tenker at en dokumentarfilm skal være objektiv og vise virkeligheten “som den er”. Dette fører inn i en lang diskusjon om hva virkelighet egentlig er. For min del mener jeg at de subjektive, sære filmene ofte er de som viser virkeligheten på den beste måten.

Den formen jeg presenterer her er, i motsetning til Olins film, litt mer “planke”. Det betyr ikke at jeg mener at denne formen er bedre enn den eksperimentelle subjektive filmen. Men formen ligger nærmere nyhetsreportasjen og kan være lettere å forholde seg til i mange sammenhenger.

Jeg har tatt utgangspunkt i en dokumentarserie som heter 300 sekunder og er laget av selskapet Indie Film i samarbeid med VGTV. Serien ligger nå ute på Vimeo. Jeg har valgt minidokumentaren “Samfunnsbølla” av regissøren Kenneth Elvebakk som eksempel her. Minidokumentaren er et portrett av politikeren og aktivisten Øystein Meier Johannesen og varer i fem minutter.



The Civil Disobediant from Indie Film on Vimeo.







Etter tittelplakaten og et etableringsbilde av bygden Hemnes går denne dokumentarfilmen rett på konflikten. Vi møter Johannesen som ringer til Rana blad, en lokalavis som han ikke får lov å skrive i. Han har karantene. Etter det første møtet med Johannesen får vi et etableringsbilde av lokalene til Rana Blad og et intervju med redaktøren der Kirsti Nielsen. Hun er ikke spesielt begeistret for Joahnnesen for å si det forsiktig …




Etter denne oppstarten får vi en montasje av gamle klipp fra dagsrevyen som presenterer ulike aksjoner som Johannesen står bak (bombetrusler og bilbranner) for å få oppmerksomhet om sitt politiske budskap.



Vi møter igjen redaktør Nielsen som utdyper hvor intenst hun misliker Johannesen. En tekstplakat oppsummerer hennes syn ganske kontant.



Andre, som Morten Hofstad, redaktør i Helgelands Blad forsvarer Johannesen som en demokratiforkjemper.




Etter denne oppstarten møter vi hovedpersonen selv, Øystein Meier Johannesen. Han står først og snakker med seg selv i badespeilet før han tusler rundt og lager kaffe. I bar overkropp. Er han en brautende kverulant eller en engasjert aktivist for ytringsfrihet?





Slik jeg opplever filmen er den laget med en bevisst tvetydighet. Johannesen fremstår både som en brautende kranglefant som bruker ekstreme virkemidler for å få oppmerksomhet. Men han har også viktige poenger. En TV-reportasje i nyhetene vil oftest førsøke å være klar og direkte. Minidokumentarer av typen “Samfunnsbølla” gir oss mer å tygge på. Tilskueren må selv gjøre seg opp en mening.

Her skal jeg ikke gjennomgå hele filmen. En sekvens skal jeg likevel se litt nærmere på. Filmskaperen følger Johannesen i en av hans aksjoner. Johannesen tar med seg et avkappet hestehode inn i Oslo sentrum og setter det opp på en stake foran stortinget.



Dette er en liten fortelling. I denne sammenhengen brukes begrepet på en litt spesiell måte. Les mer her. Se gjennom “Samfunnsbølla” og tenk gjennom hvordan denne minidokumentaren skiller seg fra TV-nyheter.

Spørsmålet om fortellingens struktur glir også over i en diskusjon om hvordan TV-reportasjen og minidokumentaren er bygget opp som en helhet - struktur eller dramaturgi som mange vil kalle det. TV-reportasjen som jeg gjennomgår er bygget opp med utgangspunkt i ulike intervjuobjekter som uttaler seg om et tema - skolenedleggelse. “Samfunnsbølla har en litt annen struktur. Den er en blanding av intervjuer og argumentasjon og en fortelling (hestehodet). Filmen bygger seg opp til et dramaturgisk høydepunkt når vi får følge den groteske aksjonen med dyrehodet. I motsetning til dette er TV-reportasjen bygget opp med argumentasjonslogikk.