Filmspråket - Oppdrag Nemo

TV-reportasje og spillefilm er to veldig forskjellige typer av levende bilder. For å bevisstgjøre leseren på måten film kommuniserer på har jeg allikevel valgt å ta med noen eksempler fra starten på animasjonsfilmen “Oppdrag Nemo”. (Muligens er eksempelet valgt fordi jeg synes dette er verdens beste film ...)
Dette er vel så langt fra dokumentarfilm som en kan komme på en måte. Men vi skal allikevel se at en del av klippeprinsippene her er noe en også kan bruke når en gjør opptak til videoreportasjen. Begrepet klipping kan være litt forvirrende forresten. Det er kanskje mer snakk om grammatikken i filmspråket. Sammensetningen av bildene begynner i planleggingsfasen, det er ikke noe en bare tenker på i klippefasen.

Her er åpningssekvensen i “Oppdrag Nemo”. 



I de første klippene ser vi at klippene går nærmere og nærmere inn på de to fiskene. Det første bildet fungerer som et såkalt etableringsbilde. Det forteller oss hvor ting skjer, hvordan miljøet ser ut. Det er ingen regel som sier at en må starte med et etableringsbilde, men både “Samfunnsbølla” og NRK-reportasjen gjør det. Vi ser et etableringsbilde av gutten i kantinen først i TV-reportasjen. I minidokumentaren brukes et etableringsbilde av bygden Hemnes etter tittelplakaten.

En annen teknikk som brukes i de første bildene i Nemo (og gjennom hele filmen) er klipp på bevegelse. Filmskaperne ønsker ikke at tilskuerne skal legge merke til selve klippet. En måte å skjule dette på er å passe på at det er samstemte bevegelser i de to klippene det klippes mellom. Fiskene fortsetter samme bevegelse i de tre klippene ovenfor. I en animasjonsfilm er dette planlagt ned til hver enkelt filmrute. 

I en vanlig spillefilm brukes også dette ved for eksempel at en skuespiller gjentar samme bevegelse for eksempel med en kaffekopp mens en klipper inn på et nærbilde (eller ut). Vi bruker det samme klippeprinsippet i dokumentar og nyheter også, men sjelden på en så regissert måte. Ofte vil en likevel se at bevegelser gjør det lettere å klippe materialet sammen med flyt. Jeg kommer tilbake til dette.

I de neste eksemplene ser vi klipp på blikk. 



Fiskene ser mot noe. Det neste klippet viser hva de ser på. Og til slutt er vi tilbake hos fiskene igjen. Et enkelt grep som en ofte kan bruke i dokumentar også. Dette vil gjerne virke noe konstruert i en TV-reportasje, mens det kanskje aksepteres i en minidokumentar? Velg selv.

Litt lenger ut i åpningssekvensen ser vi en annen klassisk klippeteknikk nemlig shot - reverse - shot (jeg kjenner ikke til noe godt norsk begrep her).



Fiskene svømmer inn i anemonen og vi ser klipping frem og tilbake mellom dem når de snakker. Dette er en klippeteknikk som brukes i svært mange typer levende bilder. To programledere snakker med hverandre for eksempel, og det klippes frem og tilbake. Du kan bruke det samme prinsippet i en videoreportasje om du gjør opptak av to personer som har en diskusjon du følger for eksempel.

Det siste eksempelet mitt viser inklippsbildet. Konen til Marlin og alle eggene er spist av en rovfisk og bare egget med lille Nemo er igjen:



Filmen klipper inn på et nærbilde av egget. Denne bruken av innklippsbilder er en teknikk som benyttes flittig i nyheter og dokumentar. I åpningssekvensen av  TV-reportasjen for eksempel, klippes det inn fra gutten i kafeen til nærbilde av en tavle med priser. Så får vi selve intervjuet. Inklippsbildet brukes for å skjule klippet.

Disse eksemplene fra en animasjonsfilm viser at det finnes en del fortellerteknikker som går igjen i mange typer levende bilder. Men for all del: jeg mener ikke å si at animasjon, spillefilm og TV-reportasje er samme greie. TV-reportasje og dokumentar har sine helt egne regler og teknikker. Det skal jeg komme inn på nedenfor. Poenget mitt er allikevel at på et plan snakker vi om varianter av samme dialekt. En vesentlig forskjell er selvfølgelig at spillefilm og animasjon er planlagt, mens dokumentar og nyheter ofte følger på det som skjer uten å gripe for mye inn i handlingen.