Denne bloggen har jeg laget som en del av undervisningen min som medielærer ved Nordahl Grieg VGS.
Dette er vel mer et nettsted enn en tradisjonell blogg med oppdateringer. Kom gjerne med kommentarer.
Dette er en tekst i utvikling og jeg setter pris på innspill :)

fredag 15. februar 2013

Bildetyper - eksempler fra "Den gode klangen".

Her gjennomgår jeg noen grunnleggende bildetyper i dokumentarfilm og videoreportasje med utgangspunkt i en egenprodusert dokumentarfilm. Jeg har brukt råopptak / eksempler fra dokumentarfilmen "Den gode klangen", som ble produsert av Høgskolen i Bergen i 2011. (Jeg har hatt rollen som regissør, fotograf og igangsetter). Filmen handler om gitaristen Egil Haugland, som bygger sine egne gitarer på høyt nivå. Du kan se den ferdige filmen her:





Aktivitetsbilder

Aktivitetsbilder (navnet er mitt påfunn) formidler noe som skjer, en pågående aktivitet. Hvis en kunde i en butikk henter en pakke melk fra kjøledisken, putter den i vognen og betaler i kassen så kan dette dekkes av aktivitetsbilder. Dette vil en gjerne formidle med en blanding av nærbilder og halvtotale bilder. 


Her er noen tips til handlingsbildene i videoreportasjen din:

1. Få kontakt med ansiktet til den du filmer. Husk at tilskuerne er opptatt av andre mennesker. Gå gjerne litt nærmere enn det din egen komfortsone tilsier at du skal gjøre.






Her har jeg filmet Egil undervinklet mens han jobber med gitarbygging. Poenget er å få kontakt med ansiktet.


2. Gå inn på nærbilder i selve handlingen. Når du f. eks filmer kunden som betaler i kassen kan du gjerne få med både kunden og ekspeditøren i et bilde. Så kan du gå inn på nærbilder av kunden som legger varer på båndet eller på hendene til ekspeditøren.





Her har jeg gjort et halvtotal opptak av Egil som jobber med gitarhalsen. Deretter går jeg inn til et tett nærbilde av verktøyet. Her burde jeg ha brukt stativ, men rommet var så knøtt lite at det var vanskelig. 

3. I en del nærbilder vil du ofte kunne tilte opp på ansiktet til kunden eller ekspeditøren hvis vi holder oss til butikkeksempelet. Bruk denne muligheten. Du filmer først hendene til ekspeditøren. Hold kamera rolig i minst fem sekunder (femtusen). Tilt rollig opp på ansiktet til ekspeditøren - og hold fem sekunder igjen. Deretter tilter du ned på hendene igjen og holder fem sekunder på nytt. Denne metoden gir deg en del valg. Ved at du holder kamera rolig både på ansiktet og på hendene kan du velge å bare bruke dette bildet i redigeringen. Videre kan du velge å gå fra ansiktet til hendene eller fra hendene til ansiktet. Du sikrer deg mange klippevalg og muligheter med andre ord. Denne metoden kan brukes på det meste av situasjoner med en eller annen aktivitet.



I begge eksemplene ovenfor har jeg filmet fra verktøyet og til ansiktet til Egil. Dermed kan en ta tilskuerens oppmerksomhet fra verktøy til ansikt eller omvendt. En praktisk opptaksmetode som gir mange klippevalg. 


Fotografering, opptak

På samme måte som at det ikke egentlig finnes noen regler for hvordan for eksempel en minidokumentar skal være, så er det heller ikke noe som sier at ting skal gjøres sånn eller slik. Når du får erfaring vil du helt sikkert finne andre måter å gjøre ting på enn det som gjennomgås her.

I første omgang mener jeg en bør passe på å filme: 

1. handlingsbilder
2. oversiktsbilder
3. inklippsbilder 
4. intervjubilder (hvis dette er aktuelt) 

Du bør også passe på å gjøre litt ekstra lydopptak av miljølyd (kontentum) før du drar fra opptaksstedet.



TYPER AV BILDER

1. Handlingsbilder
Med handlingsbilder mener jeg her bilder som dekker aktivitet, som oftest i halvnære bilder. 

I minidokumentaren "Samfunnsbølla" følger vi for eksempel en politisk aktivistnår han setter opp en såkalt nidstang foran Stortinget. Handlingsbilder og intervjuer utgjør det meste av innholdet i reportasjen. Her er noen opptakstips til handlingsbildene (jeg bruker butikkeksempelet videre):

1. Etabler situasjonen. Skal du filme kunden som kjøper melk bruker du et helbilde som viser kunder og omgivelsene rundt ham. La gjerne kunden komme inn i bildet. Clean entrance og exit gjør klippingen lettere.

2. Gå ut og inn av situasjonen. Etter å ha etablert situasjonen trenger du nærmere bilder. Film hånden til kunden som plukker frem en melk. Ta bilder av ansiktet til kunden. Bruk gjerne kamerabevegelser, fra hånden opp på ansiktet og ned igjen. Husk å lage mange redigeringsvalg.

3. Gå ut igjen til et totalbilde og la kunden gå ut av bildet.

- inn og ut
- clean entrance / exit
- klipp i bevegelse
- kontakt med ansikt
- klippevalg
- stødige klippepunkt


2. Oversiktsbilder
Ta alltid etableringsbilder som viser stedet der handlingen foregår. Dette kan virke som en selvfølge, men i kampens hete er det fort gjort å glemme. Det er lett å bli fokusert på handlingsbildene for å få med begivenheten som utspiller seg. Det er selvfølgelig viktig, men før en pakker sammen utstyret og drar er det som regel også tid til å ta andre bildetyper, som oversiktsbilder. Lag deg en rutine for å huske dette. NB: det er ikke nødvendigvis det mest spennende å starte en reportasje med et etablerings/oversiktsbilde. Dette kan flettes inn senere.


Som nevnt ovenfor er tid (eller mangel på tid) ofte et problem under opptak. Hvis du bruker tid på å sette opp stativ og filme etableringsbilder bør du sikre deg at du har flere redigeringsvalg i opptaksmaterialet:

- Panorer / tilt fra ett utsnitt til ett annet. Du bør ikke bruke en for lang kamerabevegelse for dette kan skjelden brukes i en raskt klippet reportasje. 

- Tenk at du skal gi deg selv flere valgmuligheter i klippen. For eksempel: du holder bildet i ti sekunder på rådhuset, deretter paner / tilter du ned på en menneskemengde på bakken og holder dette utsnittet i ti sekunder. Deretter går du opp til rådhuset igjen. Når kameraet står på stativ kan du zoome inn og plukke nærmere bilder med telelinsen uten å få ristete bilder. 

(EKSEMPEL)


3. Innklippsbilder
Innklippsbilder er detaljbilder av ulike saker og ting på opptaksstedet. På samme måte som med oversiktsbilder er innklippsbilder lett å glemme når en blir giret og fokuserer på handlingsbilder. Men i redigeringen er detaljbilder viktig når en skal klippe sammen handlingsbilder. En vil ofte klippe sammen ulike handlingsbilder som kanskje ikke passer så godt sammen klippemessig (jumpcut). Da kan detaljbilder være gull verdt og en sparer mye tid i redigeringen. Detaljer er ofte også spennede bilder på video.

Jeg deler innklippsbilder inn i to typer: 


1. Generelle inklippsbilder er detaljer som er på opptaksstedet, men som ikke har så mye med det handlingen i reportasjen å gjøre. En klokke på veggen for eksempel. Det er lurt å plukke med seg en del av disse, men en bør bruke generelle inklippsbilder med forsiktighet. De kan løse redigeringsproblemer, men samtidig også være fyllstoff uten funksjon.

2. Handlingsrelevante
inklippsbilder er mer matnyttig. Da snakker en om detaljbilder som også sier noe om temaet for reportasjen. I minidokumentaren “Samfunnsbølla” har fotografen for eksempel fått med et nærbilde av det avkappede hestehodet som brukes for å vekke oppmerksomhet. Det er en handlingsrelevant detalj. Let etter små detaljer som sier noe om temaet du jobber med. Er det strødd med boss og rot på stedet der du filmer for eksempel? 

(EKSEMPEL)



4. Intervju

Intervjubilder kan gjøres med forskjellig utsnitt avhengig av hva temaet for intervjuet er. De helt nære bildene passer best der en vil legge vekt på følelser og det personlige. Et videre utsnitt fra magen og opp får med mer av omgivelsene for intervjuet i tilfeller der det er viktig. Bruk stativ hvis du kan.

Når det gjelder utsnitt er det viktig å komponere slik at en får riktig luft i blikkeretning. Pass på at øyenene er i fokus. En ser overraskende ofte opptak på tv der fotografen tydligvis har brukt autofokus og kameraet har fokusert på bakgrunnen.

En viktig ting å huske på er også at fotografen og journalisten bør stå tett inntil hverandre når en intervjuer. Normalt vil vi ha en avstandssone mellom oss og det kan virke rart å stå å knege inntil hverandre. MEN står fotografen for langt unna den intervjuobjektet snakker med får en vinklelen for skrått på intervjuobjektet og mister kontakt med ansiktet. 


Hvis du intervjuer flere personer bør du variere vinkelen (intervjuers plassering) slik at en veklser mellom at intervjuobjektene ser til høye og venstre i bildet. Se på gjennomgangen av TV-reportasjen, her veksler vinkelen konsekvent.

Det kan være smart å tenke gjennom måten en stiller spørsmål på i videointervjuet. Hvis du ønsker å bygge opp videoreportasjen uten fortellerstemme eller reporterens spørsmål må du tenke gjennom dette på forhånd. Spør på en slik måte at svare er selvforklarende. Jo det kjekkeste med denne konferansen var at … Du kan evt. be den du intervjuer om å gjenta svaret sitt med en slik forklaring innebygget i svaret.












Filmspråket - Oppdrag Nemo

TV-reportasje og spillefilm er to veldig forskjellige typer av levende bilder. For å bevisstgjøre leseren på måten film kommuniserer på har jeg allikevel valgt å ta med noen eksempler fra starten på animasjonsfilmen “Oppdrag Nemo”. (Muligens er eksempelet valgt fordi jeg synes dette er verdens beste film ...)
Dette er vel så langt fra dokumentarfilm som en kan komme på en måte. Men vi skal allikevel se at en del av klippeprinsippene her er noe en også kan bruke når en gjør opptak til videoreportasjen. Begrepet klipping kan være litt forvirrende forresten. Det er kanskje mer snakk om grammatikken i filmspråket. Sammensetningen av bildene begynner i planleggingsfasen, det er ikke noe en bare tenker på i klippefasen.

Her er åpningssekvensen i “Oppdrag Nemo”. 




I de første klippene ser vi at klippene går nærmere og nærmere inn på de to fiskene. Det første bildet fungerer som et såkalt etableringsbilde. Det forteller oss hvor ting skjer, hvordan miljøet ser ut. Det er ingen regel som sier at en må starte med et etableringsbilde, men både “Samfunnsbølla” og NRK-reportasjen gjør det. Vi ser et etableringsbilde av gutten i kantinen først i TV-reportasjen. I minidokumentaren brukes et etableringsbilde av bygden Hemnes etter tittelplakaten.

En annen teknikk som brukes i de første bildene i Nemo (og gjennom hele filmen) er klipp på bevegelse. Filmskaperne ønsker ikke at tilskuerne skal legge merke til selve klippet. En måte å skjule dette på er å passe på at det er samstemte bevegelser i de to klippene det klippes mellom. Fiskene fortsetter samme bevegelse i de tre klippene ovenfor. I en animasjonsfilm er dette planlagt ned til hver enkelt filmrute. 


I en vanlig spillefilm brukes også dette ved for eksempel at en skuespiller gjentar samme bevegelse for eksempel med en kaffekopp mens en klipper inn på et nærbilde (eller ut). Vi bruker det samme klippeprinsippet i dokumentar og nyheter også, men sjelden på en så regissert måte. Ofte vil en likevel se at bevegelser gjør det lettere å klippe materialet sammen med flyt. Jeg kommer tilbake til dette.

I de neste eksemplene ser vi klipp på blikk. 




Fiskene ser mot noe. Det neste klippet viser hva de ser på. Og til slutt er vi tilbake hos fiskene igjen. Et enkelt grep som en ofte kan bruke i dokumentar også. Dette vil gjerne virke noe konstruert i en TV-reportasje, mens det kanskje aksepteres i en minidokumentar? Velg selv.

Litt lenger ut i åpningssekvensen ser vi en annen klassisk klippeteknikk nemlig shot - reverse - shot (jeg kjenner ikke til noe godt norsk begrep her).




Fiskene svømmer inn i anemonen og vi ser klipping frem og tilbake mellom dem når de snakker. Dette er en klippeteknikk som brukes i svært mange typer levende bilder. To programledere snakker med hverandre for eksempel, og det klippes frem og tilbake. Du kan bruke det samme prinsippet i en videoreportasje om du gjør opptak av to personer som har en diskusjon du følger for eksempel.

Det siste eksempelet mitt viser inklippsbildet. Konen til Marlin og alle eggene er spist av en rovfisk og bare egget med lille Nemo er igjen:




Filmen klipper inn på et nærbilde av egget. Denne bruken av innklippsbilder er en teknikk som benyttes flittig i nyheter og dokumentar. I åpningssekvensen av  TV-reportasjen for eksempel, klippes det inn fra gutten i kafeen til nærbilde av en tavle med priser. Så får vi selve intervjuet. Inklippsbildet brukes for å skjule klippet.

Disse eksemplene fra en animasjonsfilm viser at det finnes en del fortellerteknikker som går igjen i mange typer levende bilder. Men for all del: jeg mener ikke å si at animasjon, spillefilm og TV-reportasje er samme greie. TV-reportasje og dokumentar har sine helt egne regler og teknikker. Det skal jeg komme inn på nedenfor. Poenget mitt er allikevel at på et plan snakker vi om varianter av samme dialekt. En vesentlig forskjell er selvfølgelig at spillefilm og animasjon er planlagt, mens dokumentar og nyheter ofte følger på det som skjer uten å gripe for mye inn i handlingen.

Videojournalistikk - analyse

I det siste eksempelet mitt har jeg tatt utgangspunkt i en videoreportasje laget av Christian Thorkildsen. Han skriver om sitt eget arbeid med nettopp denne reportasjen  innledningsvis i boken Videojournalistikk - anbefales!


I en serie raske klipp ser vi Johannesen i aksjon sammen med politikollegaer. På lydsiden hører vi at Johannesen sier til en politimann at han skal avgårde til TV2 og delta i en debatt med politikeren Dag Terje Andresen.


Lyden i oppstarten av denne reportasjen er synclyd som forteller hva som skjer, ikke intervju eller reporterens kommentarstemme. Reportasjen er laget for Aftenspostens nettavis og vi ser Aftenspostens logo i høyre hjørne øverst samt en plakat med navnet til Johannesen.

Et stykke ut i reportasjen kommer kommentarstemmen til Thorkildsen som sier “Arne Johannesen går en travel dag i møte. Deretter følger vi Johannesen på vei inn til intervju i TV2. Han småprater med sin motstander i heisen og deretter ser vi litt av selve intervjuet. Reporteren presenteres med teksplakat i det kommentarstemmen kommer inn.



Etter TV-intervjuet følger kamera Johannesen mens han går videre til en applell på Youngstorvet. Johannsen snakker innimellom til kameraet som følger ham. En humoristisk sekvens viser Johannsen som støter på en gruppe blitzere. Begge parter er enige om at politiet bør få mer fritid.


Informasjonen i reportasjen formidles som en blanding av kommentarstemme, intervju med Johannesen og situasjonslyd. Filmen om Johannesen er i sin helhet laget som en fortelling der vi følger fagforeningsmannen gjennom en dag.

Minidokumentar - analyse

Videojournalistikk eller en kort dokumentarfilm kan ofte være et godt alternativ til den journalistiske TV-dokumentaren. Det finnes ikke noen regler for hvordan en dokumentar eller en minidokumentar skal være. Se på Margareth Olins film “Kroppen min” (2002) som handler om filmskaperens forhold til sin egen kropp og hvordan hun opplever at samfunnet stiller forventninger til henne som kvinne.  Dette er personlig, sært, subjektivt og spennende. Mange tenker at en dokumentarfilm skal være objektiv og vise virkeligheten “som den er”. Dette fører inn i en lang diskusjon om hva virkelighet egentlig er. For min del mener jeg at de subjektive, sære filmene ofte er de som viser virkeligheten på den beste måten.

Den formen jeg presenterer her er, i motsetning til Olins film, litt mer “planke”. Det betyr ikke at jeg mener at denne formen er bedre enn den eksperimentelle subjektive filmen. Men formen ligger nærmere nyhetsreportasjen og kan være lettere å forholde seg til i mange sammenhenger.

Jeg har tatt utgangspunkt i en dokumentarserie som heter 300 sekunder og er laget av selskapet Indie Film i samarbeid med VGTV. Serien ligger nå ute på Vimeo. Jeg har valgt minidokumentaren “Samfunnsbølla” av regissøren Kenneth Elvebakk som eksempel her. Minidokumentaren er et portrett av politikeren og aktivisten Øystein Meier Johannesen og varer i fem minutter.




The Civil Disobediant from Indie Film on Vimeo.







Etter tittelplakaten og et etableringsbilde av bygden Hemnes går denne dokumentarfilmen rett på konflikten. Vi møter Johannesen som ringer til Rana blad, en lokalavis som han ikke får lov å skrive i. Han har karantene. Etter det første møtet med Johannesen får vi et etableringsbilde av lokalene til Rana Blad og et intervju med redaktøren der Kirsti Nielsen. Hun er ikke spesielt begeistret for Joahnnesen for å si det forsiktig …




Etter denne oppstarten får vi en montasje av gamle klipp fra dagsrevyen som presenterer ulike aksjoner som Johannesen står bak (bombetrusler og bilbranner) for å få oppmerksomhet om sitt politiske budskap.




Vi møter igjen redaktør Nielsen som utdyper hvor intenst hun misliker Johannesen. En tekstplakat oppsummerer hennes syn ganske kontant.




Andre, som Morten Hofstad, redaktør i Helgelands Blad forsvarer Johannesen som en
demokratiforkjemper.




Etter denne oppstarten møter vi hovedpersonen selv, Øystein Meier Johannesen. Han står først og snakker med seg selv i badespeilet før han tusler rundt og lager kaffe. I bar overkropp. Er han en brautende kverulant eller en engasjert aktivist for ytringsfrihet?






Slik jeg opplever filmen er den laget med en bevisst tvetydighet. Johannesen fremstår både som en brautende kranglefant som bruker ekstreme virkemidler for å få oppmerksomhet. Men han har også viktige poenger. En TV-reportasje i nyhetene vil oftest førsøke å være klar og direkte. Minidokumentarer av typen “Samfunnsbølla” gir oss mer å tygge på. Tilskueren må selv gjøre seg opp en mening.

Her skal jeg ikke gjennomgå hele filmen. En sekvens skal jeg likevel se litt nærmere på. Filmskaperen følger Johannesen i en av hans aksjoner. Johannesen tar med seg et avkappet hestehode inn i Oslo sentrum og setter det opp på en stake foran stortinget.




Dette er en liten fortelling. I denne sammenhengen brukes begrepet på en litt spesiell måte. Les mer her. Se gjennom “Samfunnsbølla” og tenk gjennom hvordan denne minidokumentaren skiller seg fra TV-nyheter.

Spørsmålet om fortellingens struktur glir også over i en diskusjon om hvordan TV-reportasjen og minidokumentaren er bygget opp som en helhet - struktur eller dramaturgi som mange vil kalle det. TV-reportasjen som jeg gjennomgår er bygget opp med utgangspunkt i ulike intervjuobjekter som uttaler seg om et tema - skolenedleggelse. “Samfunnsbølla har en litt annen struktur. Den er en blanding av intervjuer og argumentasjon og en fortelling (hestehodet). Filmen bygger seg opp til et dramaturgisk høydepunkt når vi får følge den groteske aksjonen med dyrehodet. I motsetning til dette er TV-reportasjen bygget opp med argumentasjonslogikk.

TV-reportasjen - analyse

TV-nyhetene er en av de viktigste programtypene for store TV-kanaler som TV2 og NRK. Det fremste kjennetegnet ved TV-reportasjen er at den er sydd sammen med journalistens kommentarstemme. Bildene kommuniserer i kombinasjon med kommentarstemmen. Ofte kan en få med seg det meste av nyhetssaken bare ved å høre lyden, selv om de fleste journalister gjerne vil forsøke å bruke det visuelle elementet for å formidle sitt budskap. Et annet viktig kjennetegn er at TV-reportasjen ofte er laget med utgangspunkt i en dagsaktuell tematikk eller problemstilling. Det er jo nyheter. Minidokumentaren (og dokumentarfilmen generelt) gjerne handler om temaer med litt lengre varighet nyhetsmessig.

Slik presenterer NDLA  (Saakvitne, Federl & Tørdal) hovedstrukturen i TV-reportasjen

GJENNOMGANG AV OPPBYGGINGEN I EN NYHETSSAK.

Introduksjon

Reportasjen starter med en introduksjon (eller intro som det heter på ”fagspråket”), der seerne får vite hva reportasjen handler om. Introen er ofte skrevet av reporteren som har laget selve reportasjen, men det er programlederen som leser den.

Anslag

Reportasjen begynner med et anslag. Anslaget kan være noen spennende bilder eller et spesielt utsagn fra et intervjuobjekt. Hensikten med anslaget er å vekke seernes interesse.

Hoveddel

Etter anslaget kommer det gjerne en saksfremstilling, en saksdokumentasjon, kanskje en konfrontasjon mellom to parter og så en løsning. Målet er å holde på seernes oppmerksomhet gjennom hele saken.

Avrunding og utroduksjon

Reportasjen avrundes gjerne som den startet, med noe spesielt så seerne husker saken. Til slutt tar kanskje programlederen ordet igjen og avslutter saken med en utroduksjon (utro på fagspråket). Utroduksjonen inneholder vanligvis noen tilleggsopplysninger som ikke ble nevnt i reportasjen. Dessuten kommer navn på reporter, fotograf og gjerne også redigerer som tekst nederst på skjermen.

En sak fra Dagsrevyen på NRK 31.10.1012 kan illustrere oppbyggingen av en reportasje.

Introduksjon: “Den store skolereformen kunnskapsløftet har ikke ført til at flere fullfører videregående skole”. Slik innleder den ene av de to programlederne en nyhetsreportasje på Dagsrevyen 31.10.2012. Den andre programlederen plukker opp tråden og sier at skolenorge ber politikerne ta grep.




Anslag. I denne TV-reportasjen starter anslaget med at vi ser en tidligere elev som har begynt å jobbe i en kantine. Han intervjues om hvorfor han har valgt å slutte på videregående skole. Reporterstemmen innleder: “Første dag på jobb i kafeen til SOS rasisme …”




Vi ser miljøbilder av gutten som jobber i kafeen mens reporteren snakker. Deretter går reportasjen over i et intervju med gutten selv. Journalisten velger altså å la tilskuerne bli kjent med en person som denne saken angår som en måte å sette i gang reportasjen på. Reportasjen personifiserer tematikken og prøver å få tilskuerne engasjert i problemet.

Hoveddel: I denne saken har reporteren valgt å fortsette med enkeltpersoner og intervjuer etter innledningen. (Det kan evt. diskuteres hva som er innledning og hovdeddel). Et etableringsbilde viser Charlottenlund videregående skole og vi får et intervju med en elev som er begynt på skole igjen etter et halvt års pause og et intervju med en lærer.




Etter at vi nå har fått høre meningene til to elever og en lærer begynner reportasjen på en mer generell del. En ny reporterstemme forteller at skolenorge er samlet på en konferanse for å evaluere Kunnskapsløfet. Vi får se bilder fra konferansen og intervjuer med direktøren for utdanningsdirektoratet og en skoleforsker.




Før intervjuene forteller reporteren at frafallet i skolen særlig gjelder for yrkesfagene. Dette illustreres ved at bilder fra elever på mekanikerlinjen klippes inn. Så kommenterer byråkraten og forskeren problematikken.




Reportasjen har nå tatt for seg to ulike parter i denne saken:

1. De berørte - elevene som slutter og lærerne ved skolen

2. Ekspertene - forskeren og direktøren i Utdanningsdirektoratet.

Nå er det på tide å møte:

3. De ansvarlige …

I denne saken er det utdanningsministeren som blir grillet om hvorfor heller ikke denne regjeringen har klart å få ned frafallet i videregående skole. Dette innledes med reporterens generelle kommentarer over bilder av skole før selve intervjuet.




Utdanningsministeren må så forklare hva en kan gjøre fra politisk hold og hvorfor det ikke har skjedd noe.

Avrunding: reportasjen slutter med at vi går tilbake til Charlottenlund videregående skole. Der uttaler enda en elev seg om hva han mener bør gjøres (mindre fellesfag). Så får den første gutten vi møtte også avslutte reportasjen med et intervju der han sier hva han mener bør gjøres. Over intervjuet får vi miljøbilder fra kafeen der han jobber.




Tilbake i studio følges så saken opp videre med en samtale med en lektor som jobber i skolen og som kommer med sine meninger om frafallet.




Denne TV-reportasjen er omfattende og Dagsrevyen har gjort en grundig jobb med å få mange ulike perspektiver på saken. Som en sammenfatning kan vi allikevel si at reportasjen har et anslag, en hoveddel og en avrunding. Vi møter berørte, eksperter og de ansvarlige. Når du lager din egen TV-reportasje trenger du ikke ha med så mange intervjuobjekter som dette eksempelet viser. 


Hvis en kjent person besøker skolen din for å holde et foredrag for eksempel, vil vi kunne få en lignende oppdeling selv om begrepene ansvarlig, berørt og ekspert blir strukket litt langt.

1. Kjendisen intervjues om hva han mener og en ser litt av foredraget og samlingen av elever.
2. Rektor uttaler seg om hvem dette er og hvorfor det er viktig for skolen å få inn denne foredragsholderen.

3. Noen elever intervjues om hva de mener om saken og det foredragsholderen snakker om.